En høyreist ridder vender hjem
over himmel til himmel på en selvgjort bro
fra den endelige tvekamp mot lysets prest
for nå til sist å gå til ro
Se der i fjellbrisens indre
hvor dets liv har søkt ly for en sol
som omsider vil mørkne med den evige natt
og hindre en verden i (å) blomstre og gro
Se der i øyets satire
hvor rester av godhet jages på flukt
og vindes vekk i en åpen grav
til den siste tenning av lys er slukket
Med kraftige hugg i menneske skaller
frydes den rytter i årvåken dis
himmelhøyt, vandrende over sin stjerne
skottende på en jord dekket i is
Over utallige faldne menn
som sådde livets spirende korn
streifer han vekk fra den siste krig
den mektigste fyrste, den blodige torn