Gjennom tideløse morkne drømmer
i fuktig høstvind ober landstrakte vidder
mot sorias fjellheim
kommer jeg, en fandens ridder
Glatt er runen på det høye fjell
gnidd vekk av regn og vind
dragende kraft av ondskap lurer
her ved trollheims muldne grind
fortumlet av dette mørke byggverk
med røvet gull fra lyets pakt
brukt som spott til å senke
deres murer
Vi grunder over dette riket
så vakkert fylt med tideløs skumring
som en stjerne i tomsindighetens juv
det bringer frem en nattlig mimring
over tanker fra en vissen tid
Drott til himmels er det reist
av tidens endeløse svarte minner
stormblåst ut av det sorte indre
har bergflint rullet fra mo til kneist
undring og angst samler seg i natten
i mørket som ruver om spiret
for ingen dag kan veien hit
intet lys kan luske frem
Der sorg har beseiret alle gleder
og bygd et land på menneskets jord
fylt med isklad prakt og heder